Ubiquitinering som nøkkelen til å bekjempe fedme og diabetes!

Ubiquitinering som nøkkelen til å bekjempe fedme og diabetes!

Ny forskning fra Universitetet i Stuttgart belyser fettcellenes avgjørende rolle i å regulere helsen vår. I en studie publisert i det anerkjente tidsskriftetVitenskapens fremskritt, undersøker forfatterne funksjonen til lineær ubiquitinering og dens innvirkning på forebygging av lipodystrofi og fedme-assosierte metabolske syndromer. Dette kan ha vidtrekkende implikasjoner for behandlingen av fedme og dens komorbiditeter.

Studien, publisert 17. september 2025, fokuserer på det lineære ubiquitinkjedekomplekset (LUBAC). Dette spiller en avgjørende rolle i å regulere inflammatoriske prosesser gjennom NF-κB/MAPK signalveier og forhindrer celledød i menneskelige fettceller. Musemodeller malt av HOIP, den katalytiske underenheten til LUBAC i fettceller, lider av lipodystrofi og viser økt mottakelighet for fedme-relatert metabolsk syndrom.

Rollen til betennelse og fettceller

Forskning viser at hypertrofien av adipocytter som oppstår ved fedme utløser kronisk betennelse og fører dermed til metabolske forstyrrelser. Imidlertid er forståelsen av inflammatorisk signalering spesifikk for fettsykdom fortsatt uklar. Resultatene viser at redusert HOIP-uttrykk i fettvev korrelerer med dårligere metabolsk kondisjon hos fedmepasienter.

Spesielt hos mus observert i studien ble det oppdaget at fraværet av HOIP ikke bare reduserer TNF-indusert NF-KB-aktivering, men fremmer også celledød i adipocyttene. Forfatterne understreker at hemming av celledød av caspase-8 kan bidra til å forhindre lipodystrofi og redusere risikoen for metabolsk-relaterte leversykdommer.

Farmakoterapi for fedme

Ettersom fedme fortsetter å være et økende helseproblem, anbefales farmakoterapi som et viktig behandlingsalternativ. Personer med en kroppsmasseindeks (BMI) på over 27 kg/m² og komorbiditeter eller over 30 kg/m² uten komorbiditet bør vurdere medikamentell behandling. Leger må først grundig evaluere komorbiditeter og medisiner som allerede er tatt for å velge riktig terapi.

• Hauptklassen von Adipositas-Medikamenten:
• ZNS-Stimulanzien oder Anorexiants (z. B. Phentermin, Lorcaserin)
• Antidepressiva, Dopaminwiederaufnahmehemmer oder Opioidantagonisten (z. B. Bupropion, Naltrexon)
• Gastrointestinale Wirkstoffe (z. B. Orlistat, GLP-1-Agonisten)
• Andere (z. B. Topiramat, Metformin, SGLT2-Hemmer)

Effektiviteten til medisinene kan variere betydelig. Det er også spesifikke bivirkninger å vurdere: Orlistat kan hemme fettabsorpsjonen, men fører ofte til ubehagelige gastrointestinale symptomer. Phentermine, på den annen side, fungerer som en kortvarig appetittdempende, men har også en lang rekke mulige bivirkninger.

Spesiell oppmerksomhet rettes mot den avtagende effektiviteten til enkelte medisiner: seponering av langtidsmedisiner kan ofte føre til rask vektøkning. Det er derfor avgjørende at pasienter og leger jobber tett sammen for å finne best mulig terapi med dokumentert suksess.

Samlet sett er det klart at forskning på fettcellenes rolle og de tilhørende stoffskiftesykdommene er av stor betydning, både på et molekylært og terapeutisk nivå. Fremtidige studier kan bringe viktige fremskritt i behandlingen av fedme og sykdommene som følger av det.