Klimaendringer truer Arktis: drastisk ozontap i sikte!

Klimaendringer truer Arktis: drastisk ozontap i sikte!

Effektene av klimaendringer på Arktis er alarmerende. De siste tiårene har temperaturene i dette følsomme området steget omtrent fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Dette har alvorlige konsekvenser for ozonlaget og det regionale klimaet. Eksperter fra Goethe-universitetet og Karlsruhe Institute of Technology (KIT) koordinerer forskningsflyvningene til ASCCI-kampanjen (Arctic Springtime Chemistry-Climate Investigations) for å undersøke interaksjonene mellom ozon, vanndamp og klimaendringer i Arktis. Målingene fokuserer på vårmånedene, som er preget av utarming av stratosfærisk ozon, spesielt i høyder mellom 5 og 15 kilometer.

Professor Björn-Martin Sinnhuber og professor Andreas Engel leder kampanjen. Den nåværende vinteren i Arktis er preget av merkbart kalde forhold i stratosfæren, som potensielt kan føre til betydelig ozonnedbrytning. Selv om konsentrasjonene av ozonreduserende stoffer som klorfluorkarboner (KFK) synker, er nedbrytningen av disse stoffene en langvarig prosess som ennå ikke er helt fullført. Målinger dokumenterer tilstedeværelsen av skadelige kjemikalier som bryter ned ozon, og forskningen fører også til innsikt i transport av luftforurensninger til Arktis som fungerer som kortlivede klimagasser.

Tap av ozon i Arktis

I løpet av de siste to tiårene har ozonnivåene i den nedre stratosfæren falt kraftig på senvinteren og våren. Kjemiske reaksjoner med klor- og bromradikaler er hovedårsakene til dette ozontapet. Mens ozonnedbrytningen i Antarktis viste seg å være ekstremt alvorlig - ozonnivåene der på 1990-tallet var rundt 100 Dobson-enheter (DU) under gjennomsnittet for 1970-1982 - tapet over det arktiske gjennomsnittet rundt 50 DU. Sammenlignet med de 100 DU høyere begynnelsesverdiene er tapet betydelig, men det er ikke noe ozonhull i Arktis og derfor ingen signifikant utarming av ozon i visse høyder.

Forskjellene i ozonødeleggelse mellom Antarktis og Arktis skyldes hovedsakelig de ulike klimatiske forholdene. Mens Antarktis er preget av sin nesten sirkulære form og sterke isolasjon, sikrer den uregelmessige land-sjøfordelingen og sterkere atmosfærisk dynamikk i Arktis hyppigere utveksling av varmere, ozonrik luft. Denne omstendigheten fører også til ustabilitet i den arktiske polarvirvelen og en sjeldnere, men mer dramatisk forekomst av polare stratosfæriske skyer (PSC).

Langsiktige prognoser og risikoer

Forskning viser at klimaendringer og tilhørende endringer ytterligere kan påvirke ozonnivåene i Arktis negativt. Et eksempel på de drastiske konsekvensene er det rekordstore ozontapet som ble dokumentert under «Mosaic»-ekspedisjonen våren 2020. I denne perioden ble rundt 95 % av ozonet ved ozonmaksimum ødelagt, og tykkelsen på ozonlaget ble redusert med mer enn halvparten. Professor Markus Rex fra Alfred Wegener Institute (AWI) forklarer at klimaendringene direkte har bidratt til dette enorme ozontapet. Fremskrivninger viser at denne trenden kan fortsette til slutten av det 21. århundre hvis globale utslipp fortsetter ukontrollert.

Implikasjonene er betydelige, spesielt for Europa, Nord-Amerika og Asia, hvor økt UV-stråling kan øke risikoen for hudkreft og solbrenthet. Til tross for at Montreal-protokollen fra 1987 bidro til å redusere ozonnedbrytende stoffer som KFK, er fremskritt i å bekjempe ozonnedbryting fortsatt kritisk. Halogenert gass, som bidrar til global oppvarming, forårsaker samtidig avkjøling i høyere luftlag i stratosfæren, og gir paradoksale effekter.

I Arktis vil forskningsflyet HALO, stasjonert i Kiruna, Sverige, være i drift frem til april for å forstå hvilken påvirkning halogenert gass har på ozonlaget. Dette felles initiativet støttes av flere institusjoner, inkludert Jülich Research Center og German Aerospace Center (DLR). Funnene fra denne forskningen er avgjørende for å utvikle passende metoder for å redusere ozonnedbrytningen i Arktis og for å vurdere den langsiktige innvirkningen av menneskelige aktiviteter på miljøet. Konsentrasjonen av KFK i polarvirvelen har falt til 90 % av maksimum siden 2000, noe som gir et lite glimt av håp om at situasjonen kan bli bedre på lang sikt dersom utslippene reduseres drastisk.