Ny studie: Hvordan nazitiden former minnekulturen i Europa!

Ny studie: Hvordan nazitiden former minnekulturen i Europa!

En internasjonal studie ledet av Dr. Fiona Kazarovytska fra Johannes Gutenberg University Mainz (JGU) undersøker oppfatningen av hennes egen befolkning under nazitiden i Europa. Resultatene av denne banebrytende forskningen ble publisert i tidsskriftet *Political Psychology* og er basert på en nettbasert undersøkelse av 5474 personer fra åtte europeiske land: Belgia, Frankrike, Litauen, Nederland, Østerrike, Polen, Ukraina og Ungarn. Deltakerne ble valgt ut til å være representative basert på alder og kjønn for å få et mest mulig helhetlig bilde.

Målet med studien er å utforske folks minner om rollen til deres respektive befolkninger under den nazistiske okkupasjonen. Respondentene ble bedt om å være enige på en skala fra 1 til 7 med utsagn som «Folket i mitt land ble forfulgt fordi de gjorde motstand» eller «Befolkningen hadde ikke noe annet valg enn å samarbeide med nazistene». Overraskende nok er det et konsekvent minnemønster: i mange land blir ens egne forfedre ofte oppfattet som «offer-helter» som både led og gjorde motstand.

Kollektiv hukommelse og nasjonal identitet

Et sentralt funn i studien er den utbredte ideen om at samarbeid med naziregimet for det meste var et resultat av frykt eller tvang. Imidlertid er det historisk bevist at mange regjeringer og deler av befolkningen aktivt samarbeidet med de tyske okkupantene. Likevel er dette ideologisk motiverte samarbeidet ofte mindre vektlagt i kollektive minner enn fortellinger om offerskap og heltemot.

Denne formen for moralsk selvlokalisering kan være dypt forankret i de psykologiske mekanismene til kollektiv hukommelse. Lignende mønstre er allerede påvist i den tyske befolkningen og antyder at disse formene for selvforherligelse også eksisterer i andre europeiske samfunn, til tross for de forskjellige historiske rollene som disse landene spilte. Den positive fremstillingen av forfedres rolle ser ut til å tjene som en strategi for å bevare nasjonal identitet.

Historiske sammenhenger: flukt og utvisning

I en bredere kontekst av minnekulturen er flukt og utvisning av tyskerne i 1944/45 et viktig tema. I flere tiår ble diskusjonen om tyske ofre og deres lidelser ansett som krenkende og baklengs. Det var først med åpningen av jernteppet på 1990-tallet at dette temaet kom tilbake til offentlig debatt. Forfattere som Verena Dohrn, Martin Pollack og Ralph Giordano har gitt et avgjørende bidrag til å ta opp temaet gjennom sine arbeider.

Günter Grass' novelle «Im Krebsgang», som blir sett på som et gjennombrudd i diskusjonen, var spesielt viktig. De siste tiårene har flukt, utvisning og bombekampanje spilt en sentral rolle i media og vitenskap. Forbundsdagen bestemte seg også for å opprette et senter mot utvisninger, selv om plasseringen er kontroversiell.

Psykologiske effekter og fremtidige utfordringer

Den psykologiske konsekvensen av fortrengning er alvorlig. Mange av de berørte lider av posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og annet følelsesmessig stress. I tillegg fører kollektiv erindring til en endring i oppfatningen av flukt og utvisning. I den tredje fasen av kollektiv erindring, som startet etter 1989, søker mange etter identitet og røtter, mens møter mellom tyskere og østeuropeere fremmer en utveksling om historie og minner.

Fremtidige utfordringer inkluderer å erkjenne tysk lidelse og søke empati for andre ofregrupper. Et senter mot utvisninger i Berlin kan spille en sentral rolle i minnekulturen. Resultatene fra den siste studien gir derfor ny innsikt i de psykologiske mekanismene bak kollektive erindringskulturer og deres sosiale relevans.