Sykepleiermangelen: løsninger for fremtidens omsorg!

Sykepleiermangelen: løsninger for fremtidens omsorg!

Prof. Dr. Hildegard Theobald begynte sin pensjonisttilværelse fra University of Vechta i slutten av mars 2025. Men hennes livsverk og forskning fortsetter, spesielt gjennom en studie om rollen til migrantomsorgspersoner i eldreomsorgen. mynewsdesk.com rapporterer at hennes forskningsarbeid har spesialisert seg på organisasjonsgerontologi, med stort fokus på vilkårene for sykepleie for eldre mennesker.

Hennes nåværende forskning tar sikte på å undersøke innflytelsen til omsorgspersoner med migrantbakgrunn. En internasjonal sammenligning av politiske tilnærminger på omsorgsområdet vil bli gjennomført. Døgnomsorgens utfordringer og begrepet (sosial) omsorg fra kjønnsstudier brukes også som teoretisk rammeverk.

Demografiske utfordringer og omsorgsbehov

Behovet for å utforske betydningen av pleiepersonell har blitt forsterket av den presserende sykepleiermangelen i Tyskland. I følge opplysninger fra bpb.de Det er allerede en alarmerende økning i omsorgsbehovet, som forsterkes av den demografiske utviklingen. I 2022 var det registrert rundt 100 stillinger for registrerte sykepleiere, men kun 33 arbeidsledige. Prognoser indikerer at det kan være et tilbudsgap på nesten 500 000 fagarbeidere innen 2035.

En nøkkelfaktor som bidrar til forverringen av problemet er økonomiseringen av helse- og omsorgssystemet. Arbeidsforholdene i sykepleien er preget av høyt tidspress og turnusarbeid. Dette fører til utilstrekkelig anerkjennelse av profesjonelt sykepleiearbeid, som igjen bidrar til misnøye og høy turnover blant fagfolk.

Integrering av innvandret pleiepersonell

For å motvirke sykepleiermangelen ses innvandring av pleiepersonell som en mulig løsning. Det er iverksatt tiltak for å senke immigrasjonsbarrierer, slik som reguleringen på Vest-Balkan siden 2016. I tillegg har «Triple Win»-programmet rekruttert mer enn 4 162 pleiepersonell fra ikke-EU-land til Tyskland fra 2010 til mai 2023. I 2022 jobbet rundt 23 000 sykepleiere fra disse landene.

Integreringen av disse innvandrede pleiepersonalet i den tyske pleiesektoren er imidlertid forbundet med utfordringer. De blir ofte konfrontert med problemer med anerkjennelsen av sine utenlandske kvalifikasjoner. For å bli anerkjent som spesialist må mange tyskspråklige ferdigheter nå B2-nivået, som ofte fungerer som et eksklusjonskriterium. Dette fører til at mange kvalifiserte arbeidstakere jobber under sitt potensial og øker risikoen for diskriminering i arbeidshverdagen.

Hverdagsrasisme, som kommer til uttrykk i hierarkisering og devaluering overfor innvandret pleiepersonell, bidrar også til belastningen på pleieforhold. Det er derfor avgjørende ikke bare å tiltrekke seg arbeidstakere, men også å fremme deres bærekraftige integrering i omsorgsbransjen. Bedriftsstøtte for anerkjennelse av kvalifikasjoner og språktilegnelse er avgjørende.

Den menneskelige dimensjonen og de komplekse utfordringene innen sykepleiefeltet gjør prof. Dr. Hildegards forskning desto mer relevant. Studien deres om anerkjennelse og hindringene som migrantsykepleiepersonell møter i arbeidslivet skal etter planen være ferdigstilt i september 2025 og forventes å gi viktig innsikt i sykepleiesituasjonen i Tyskland.